Om fanila

Fanila er meg.. og jeg er ei jente i slutten av 30-årene. Jeg føler meg absolutt ikke som en dame og rynker misfornøyd når jeg omtales som eldre kvinne av unge menn på 20.

Føler absolutt at jeg er i den beste delen av livet etter en ungdoms og tidlig voksen periode som var tøff på mange måter.  Som 16 åring fikk jeg diagnosen epilepsi og strevde lenge med å finne ut hvordan jeg skulle leve med det og ikke minst takle omgivelsenes reaksjoner på dette. Fra å være en elev med toppkarakter som stortrivdes i skolen, raste alle karakterene i bunn på grunn av sterke medisiner, og jeg slet med skolen og lærerne generelt.  Siden har vel epilepsien vært noe som har preget meg i sterk grad. Jeg har enten gjort noe for å trosse diagnosen, på grunn av diagnosen eller for å glemme diagnosen.

Dessverre glemte jeg nok midt i det hele hvem Fanila var … den Fanila som sto igjen ved = tegnet når epilepsien var trukket fra.

Men når alt kommer til alt så er nok det som veier tyngst, alt jeg har fått til på tross av diagnosen. 

Jeg liker å skrive fiksjon , nyte å være med fine, energigivende, kreative og positive mennesker ,  og ikke minst være en liten filosof til tider.